I en leilighet i bakgården til Kongensgate 29 vises first edition of International Show, en utstilling som skal utforske privatsonen som arena for kunst. Den er satt sammen av Rickard Nordström ogValerie Kirshenbaum - en kurator fra Pear Museum i Los Angeles. De tar sikte på å gjøre International Show til den viktigste utstillingen i Trondheim. På utstillingsbloggen lover de å vise unge kunstnere som er nøye valgt fordi de har bidratt sterkt til diskusjonen på den internasjonale kunstscenen. Utstillingen skal stadig utvides med flere utstillere, performance, seminarer, filmprogram og så videre.

På begynnelsen av 90-tallet var det flere kunstnere som åpnet hjemmet sitt til visningsarena for kunst. Blant andre startet Ole Jørgen Næss Herslebsgate 10 i Oslo, og Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen etablerte Galleri med Balkong i Trondheim.De ønsket å utfordre det etablerte med å vise kunst som sprengte institusjonenes og de kommersielle gallerienes rammer, - samtidig som de ville skape en større diskusjon rundt idébasert kunst.

Svenske Rickard Nordström byr på kaffe på kjøkkenet, mens svenske Cathrine Perssons verk;”The soundtrack of your life to come” spilles over høyttaleren. Hun har brent en cd-plate for hver ukedag. Hver torsdag er det svenske ølviser.
- Her er vi liksom midt i kunsten, sier Nordström. Dette er Trondheims første biennal, fortsetter han. Folk kan logge seg på bloggen på internett og sende en e-post hvis de ønsker å se.

Fra 70-tallet og utover var det mange kunstnere som utforsket grensen mellom det private og det offentlige. I dag kan en ikke komme forbi at tematikken er blitt mainstream tv-underholdning gjennom reality-tv.

Svenske Nina Svensson bor i kollektivet en ukes tid og har satt opp sitt verk inne på noens soverom. – Ja, det er ikke helt bra at det er et soverom da, sier hun. På internett fant hun at det var blitt så populært å trene aerobic på strippesvingstang. I en del av rommet er tomme ølbokser stablet opp til taket. I det andre hjørnet er noens uoppredde seng. Fra lydanlegget strømmer et amerikansk treningsprogram.
I et annet rom vises en video av svenske Lisa Stålspets. Her gjærer baksten og renner ut over bordet. Badekaret fylles og oversvømmer gulvet, og det soves under duken på bordet. Rai-rai.

Kunstnernes arbeider er humoristiske og uformelle. Men Nordström overdriver når han inviterer til en biennale-utstilling i leiligheten sin. Det er et forsøk på ”branding”: Hvis du bruker store ord, så blir det stort.
En utstilling kan neppe kalles internasjonal når de fleste kunstnere som presenteres er svenske. Kan kunstnere som nærmest kommer rett fra kunstutdanning, sies å ha bidratt sterkt til diskusjonen på den internasjonale kunstscenen?

Nordström har gitt ut en trykksak, volks, under vignetten ”Hva er bra samtidskunst?” En av bidragsyterne er den svenske kunstneren/kunst-teoretikeren Lars Vilks. Han mener, kort fortalt, at kunst blir kunst når kunstverdenen definerer den som det. Dess mer det snakkes og skrives om et kunstverk, dess mer tydelig framstår det som kunst og dess viktigere blir kunstneren.Vilks har også skrevet en guide for folk som ønsker seg opp og fram på kunstscenen.

Et internettsøk på navnet Valerie Kirshenbaum og Pear Museum i Los Angeles viser at Pear-prosjektet er en form for parodi på kunstverdenen. Pear Journal beskrives som en av verdens ledende innen kunst-publikasjoner og Pear Art Fair er ”verdens største og viktigste kunstmesse”. Det kan se ut som om kurator Valerie Kirshenbaum er en fiktiv karakter.

Vi får se hva våren har å by på, men så langt kan man si at International Show følger et allerede opptråkket spor. Den er mer en strategi enn en utstilling. Innhold og form kommer i andre rekke.

Adresseavisen 2007

print version >>